Ved hjelp av genetiske markører kan vi avdekke det genetiske innslaget av oppdrettslaks i ungfiskbestanden i elvene og hos tilbakevandrende gytefisk. I tillegg må datagrunnlaget fra elvene forbedres dersom en vil estimere andel rømt oppdrettslaks i gytebestandene.
Nye resultater viser at økt tilsetning av fosfor i fôret kan hindre utvikling av deformiteter hos steril oppdrettslaks. Bruk av slik fisk kan løse problemet med at rømt oppdrettslaks gyter sammen med villfisk og dermed kan påvirke villfisken genetisk. Den sterile fisken vokser godt, men har mer deformiteter og tåler dårligere høye vanntemperaturer enn vanlig laks.
Et av hovedformålene med økosystemtoktet er å gi bestandsmål for ungfisk av kolmule. I et overflatehal natt til 1. mai fanget vi kolmule sammen med sild og makrell. Det var både ung og eldre kolmule i denne fangsten.
Akvakultur i Norge
Norge er en liten nasjon, men når det gjelder oppdrett av fisk er vi nummer to i verden etter giganten Kina. Oppdrett av fisk er en av våre største eksportnæringer. I dag står norsk fiskeoppdrett for like stor produksjon som de norske fiskeriene. Oppdrett av laksefisker er den dominerende formen for akvakultur i Norge, og vi er verdens største produsent av atlantisk laks. Oppdrett av torsk og blåskjell er også etablerte næringer, men ikke i så stor skala.
Utviklingen av oppdrett av atlantisk laks og regnbueørret i Norge representerer et av de beste eksempler på at forskning og utvikling av kompetanse lønner seg. Selve oppstartingsfasen på slutten av 60-tallet og noe inn i 70-årene var riktignok preget av typiske gründere fra den tradisjonelle fiskerinæringa som åpnet feltet gjennom prøving og feiling, og ganske tidlig og tildels tilfeldig, kom imidlertid husdyrgenetikerne inn.
Selv om det genetiske engasjementet brakte med seg interesse for fôr, fôrings- og oppdrettsteknologi, må vi likevel innrømme at forskningen ofte kom inn i etterkant når problemene ble påtrengende i praksis. Men likevel er det slik at utviklingen av norsk oppdrettsnæring - fra null på slutten av 60-tallet til en årsproduksjon som passerer 1 million tonn i 2010 – bare kunne gjennomføres med betydelig forskningsinnsats i hele perioden. Sammen med en meget kompetent fôrindustri har norske forskningsmiljøer frembrakt optimale fôrblandinger, som igjen har lagt grunnlaget for rask vekst og god helse hos fisken.
Forskningsbasert utvikling av nye beregningsmodeller for vurdering av mekanisk belastning på merdanlegg har gitt norsk utstyrsindustri muligheter til å konstruere sikre anlegg for eksponerte lokaliteter som gir optimale vekstbetingelser for fisken.
Epidemiologisk forskning har klarlagt smitteveier, og norske forskningsinstitusjoner har greid å utvikle effektive vaksiner som nærmest har eliminert flere av de verste fiskesykdommene. Denne forskningsinnsatsen har spart oppdrettsnæringen for milliarder hvert år. Dette har gjort det mulig for forvaltningen å lage et lov- og regelverk som er egnet til å forebygge sykdom. Gjennom effektiv bruk av forskningens resultater i praktisk produksjon er næringen blitt verdensledende når det gjelder lave produksjonsomkostninger. Samlet sett er det gode grunner til å legge stor vekt på forskningens avgjørende rolle for den videre utviklingen av norsk havbruksnæring.
For at Norge skal kunne fortsette å ha en ledende posisjon innen laks- og ørretoppdrett kreves det en kontinuerlig forskningsinnsats. Områdene nye arter, fôr og biokjemikalier er særlig avhengig av store investeringer i form av omfattende forskning - det vil være av avgjørende betydning at vi sørger for å ha tilstrekkelig forskningskompetanse av høy nok kvalitet skal vi kunne møte de fremtidige utfordringer på forsvarlig vis.